Gjennom Legen hennes, dr. Grene og Roseanne McNulty får vi historien om Roseannes familie i Vest-Irland på begynnelsen av 1900-tallet.Hun nærmer seg kanskje 100-årsdagen; ingen er helt sikre. En gang var hun den vakreste og mest ettertraktede jenta i landsbyen, men har siden tilbrakt mesteparten av sitt voksne liv på et psykiatrisk sykehus. Legen har nå fått i oppgave å vurdere om hun er frisk nok til å vende tilbake til samfunnet, og blir for første gang virkelig kjent med henne, gjennom samtaler og ved å grave i fortiden hennes.
Boka er skrevet som en dagbok, både fra legen dr. Grene og Roseanne selv. Her får vi innblikk i hennes barne- og ungdomsår og som tidlig voksen. Et liv som er preget av gleder, men vel så mange sorger. Spesielt dagboknotatene til Roseanne tar oss med til et Irland preget av kvinnelig undertrykkelse, kirkens enorme makt over samfunnet og konflikten mellom den protestantiske og katolske delen av befolkningen. Romanen er en følelsessterk kjærlighetserklæring til det irske folk og en medrivende skildring av et forblåst, regntungt landskap vest i Irland, i en europeisk utkant, vakkert og til tider værhardt både i bokstavelig og i menneskelig forstand
Sterkest tilbake står Roseannes traurige skjebne, et menneske som i nesten livslang motgang og urett står rakrygget igjen og sist i sine memoarer skriver: «Det eneste som er igjen av meg nå, er et rykte om skjønnhet.» Boka er ikke preget av noen sosiologisk nøkternhet, her er emosjonene heftige, mysteriene mange. Ikke alle spørsmål som melder seg hos leseren, blir besvart. Den er en virkelig leseopplevelse, som starter svært forsiktig og som tar oss videre inn i menneskesinnet. Boka ender svært overraskende og med stor ettertenksomhet. Vi sitter igjen med spørsmålet: «hva nå?»